Dagbok 2015

23 desember

Riktig God Jul til dere alle 😊

22 november

Vinter i anmarsj

 

Nå er det blitt hardt i bakken og vinden uler rundt hushjørnene igjen. Alt ute bånnfryser, og kulda kryper innover i huset. Bare ikke vannet inne fryser, så skal det gå bra. 

Nå blir det planlegging av neste års aktivitet fremover. Hva skal planen med de ulike hestene være? Hvordan skal undervisningsplanen fremover være? Det blir pause på helgeundervisning frem til midten av januar, kanskje til februar. Det er væravhengig, ikke alle som har ridehus der jeg er. 🙂 Sånn er det å bo i Norge, vær i ulike former har vi nok av. 

18 november

Vi har hentet hjem Helga sine hester for vinteren. De vakre araberdamene får Oppdalsjul. Til våren drar de vel sørover igjen. Nabila står og beundrer døtrene sine rett som det er 😊

 

Det er nok å finne på både med trening, fôrsalg og og annen planlegging her. I desember og januar bruker det å være rolig på treningene, og da får jeg sikkert tid til litt annet igjen. 😉

25 oktober

  • Tiden har gått litt siden siste oppdatering og vi prøver å summe oss litt her etter tapet av Gamma og Campari. Heldigvis har vi de andre til å holde oss i ånde. Vi ser at Tanam legger på seg og har startet vekstperiode igjen. Det er bra.
  • Moppelchin har lagt på seg og bredder seg flott. Det jeg ser av steget hos henne er typisk Hannoveraner, og stort. Det jeg lurer på er om steget er i største laget for  meg å sitte på. Hun er longert og har hatt på hodelag og sal. Jeg har ikke satt meg opp enda. 
  • Celina har roet seg ned mye med det nye fôret her. Jeg begynt å bruke Höveler sitt fôr. Det er ikke fordi jeg er misfornøyd med det andre vi har brukt i flere år, tvert imot, det er et utmerket fôr. Behovet her forandret seg, og dermed var tiden inne til å bytte til noe annet. 
  • Höveler er et tysk produsert fôr som har vært siden 1905. De er også Ingrid Klimke sin fôrleverandør, tyske quarterhestforbundet og den olympiske ryttertroppen sin leverandør. Samt flere store stutterier og flere organisasjoner. Jeg er så heldig at jeg har fått muligheten til å få forhandle Höveler sitt fôr i MidtNorge 😊
  • Fôrslagene jeg ser blir nyttige å ha her hjemme er Relax, Terabb-S og Puritan Mash. Puritan mash er det første fôret jeg har vært borti som er stivelsesfritt og spesielt utviklet for hester som har hatt forfangenhet, eller har Cushing, insulinresistens eller andre lignende diagnoser. Med noen av de eldre her som er i faresonen så synes jeg det var noe av det bedre jeg har hatt muligheten til å prøve. Smakeligheten til dette fôret sa de kresne hestene mine her at den var bra. Tanam har utviklet seg overraskende fort og lagt på seg med BT-Hefe Press, Terabb-S og Active. Muskulaturen begynner å komme.😍 Det samme ser jeg på de andre her. På kvelden bruker jeg fremdeles betfiber fra felleskjøpet. Den tør jeg ikke kutte ut enda, men nå får de fleste også puritan mash og Reformhafer oppi. Med flere gamlinger så er det viktig å passe på vanninntaket og magefunksjonen. ☺️

 

28 september.

soloppgang i september.

Det har på nytt gått lang tid siden siste oppdatering. Vi har hatt en tung tid i september. Gam Erla, min store flotte kaldblodstraver skadet fremhoven sin igjen. Denne gangen gikk det ikke bra. Vi måtte ta den tunge avgjørelsen og la henne få slippe. I tillegg klarte Campari å skade den koden hun hadde skade i fra før, og hun hadde fått cushing. Med Campari tok naturen valget, og vi måtte la henne gå fra oss over regnbuebroen. Å miste begge mine kjære umistelige hester på en gang har vært ubeskrivelig tungt. Alle som har mistet et kjært dyr og bestevenn vet hvor tungt og tøft det er. 

 Jeg vet at livet må gå videre, men en tid var det så tungt at det var vanskelig med alt. Enda er det mange tårer som kommer. Jeg har klart å være borte å hatt undervisning, men det har holdt hardt. Jeg må gjennom dette, og det er savnet av dem som er det verste. Jeg har flere hester her. Men jeg mangler dem så det gjør vondt i hele kroppen. 

Det er både godt og vondt å måtte ut i stallen å gjøre jobben med de andre. Affe vokser og trives og er full av små og store sprell. Han blir vel ikke av de største vi har av ponnier her, men det passer fint for Elin at forstersønnen ikke er så diger en slamp å sette på plass enda. Alle føllebøller trenger en rettferdig, snill og bestemt mamma. Det har han i Elin, heldigvis, så det er håp om at det skal bli hest/ponni av ham som kan håndteres av oss folk på en god måte. Nå som han er liten er det så viktig å tenke konsekvens av hva man gjør og tillater av oppførsel, han er så søt og sjarmerende at det kan fort bli feil i oppdragelsen hans her. Jeg er streng med egne barn og hva de gjør med og rundt ham. Elin er super, og passer godt og passelig på ham. Litt får han utforske på egen hånd, men om han går for langt unna er hun der ganske fort. 

Midt oppi alt dette ble jeg femti år også, og det ville familie og venner feire. Vi fikk da en feiring på et vis her. Så mange flotte gaver og blomster trodde jeg ikke jeg skulle få. En vakker tre års araberhingst var også med på feiringen. Han flyttet hit på femtiårsdagen, er oppdrettet av Nessvang Arabians på Hell. Han er halvbror til Helga sin Nadesha, og vil forhåpentligvis bli vår avelshingst her. Spennende prosjekt. Foreløpig ser han litt hengslete og uferdig ut, rettstilte gode ben og ledd, med vakkert hode og flotte blodslinjer bakover på både mors og farsiden sin. Skal bli spennende å se hvor stor han blir, nå er han fremdeles i vekst og ca 155-156 cm til manken. Han spiser godt og legger seg vel mer ut underveis her. 

4 august

Her går dagene i rasende fart mot skolestart. Været er..... vær.... Kaldt og regn er vel hva juli kan beskrives som. Noen varme dager fikk vi, men ikke nok til at det kjennes ut som sommer. August har startet som juli var, er godt vi kan fyre i ovnen, og varmedressen har vært i bruk i hele sommer! Det pene været kommer vel etter skolestart. Men igår var det varmt igjen, jippi, idag, ikke helt da. Vi får se utover her. 

Hestene er inne om natta her. Og igår kveld etter at de var satt inn var det krossere som kjørte villmann oppe i beitet deres. Vi fikk ikke tatt dem, men gjerdet må vel sjekkes øverst på beitet på ett par hundre mål. Blæh. Respekt for innmarka er det nok svært få som har.  Hestene trenger forøvrig svømmeføtter oppi der, og sier vel heller gakkgakk om været fortsatt er så vått utover. Derfor er det beitet ved huset som er brukt aller mest i år. Det vokser så godt der også at det er mer enn nok mat til tjukkasene våre. Høyonna snakker vi ikke om for å si det sånn. Det blir utvokst nok graset.. Hestene trenger ikke H1 uansett her, så det går sikkert greit. 

Ellers prøver jeg å holde dem igang de som skal gjøre noe. Det går sånn passe. Nå savner jeg å få vært på tur! Lillegull lekte strømtrådhøster også, så da ble det en strekk i frambenet hans. Det går bra, ingen sår eller hevelser. Men blir begrenset aktivitet i grime og leietau på ham. Det synes han er en dårlig ide. Han demonstrerer stadig vekk att han er heeelt fin og at det er særdeles unødvendig. Dyrlegens direktiver skal imidlertid følges, så han får bare finne i seg i det. om ikke annet blir han godt vant til å bli håndtert. Han spiser godt og vokser og trives. Kraftfor og høy i tillegg til melken. Vi har startet uke elleve nå. Det føles veldig lenge og veldig kort på en gang. Vi synes selvfølgelig han er den vakreste skapningen på jord. 

18 juli

Det er nok å finne på her hjemme. de to yngste er på ferie i Fredrikstad. Der får de badet og fisket krabber og makrell også. Her hjemme frister det ikke med bading, bruker stillongs og ulltrøye ute igjen.. Vi har hatt enkelte dager hvor været plutselig husker at det er sommer, sånn at vi forvirret og i sjokk kjenner at oi, er det sånn det er med varme! 

Ellers har temperaturen stort sett vært ensiffra, med regn, sludd og vind. Da lurer jeg på hvorfor jeg gidder å bo her i det hele tatt. Hestene trenger dekken med for inni, og ikke bare regndekken. Alt er tungvint, bløtt og tungt. Vi slipper klegg, knott, veps, mygg og fluer da. Det er positivt. Insektdekken har ikke vi hatt bruk for. Og siden jeg ikke liker insekter noe særlig, synes jeg det forsåvidt er nesten greit da. Men i år har svalene dårlige tider her. Så det er ikke positivt. Savner virkelig svalene i år. 

Jeg rir sånn cirka to til tre hester om dagen, og longerer to eller tre. Alt etter som det passer I planen. Enkelte dager rekker jeg ingenting heller, det er da huset må ryddes og vaskes litt også, trengs innimellom, huff og huff.  Men den opprinnelige planen for trening av hester ble betydelig forandret når vi mistet vår Sabina og ble foreldre til lille Affe. Det tar mye tid. Alt blir tilpasset når han skal ha sin mat, ut, leke og sove. Vi har valp også, lille Tundra, en liten Karelermiks, vakker som få, og med meget sterke meninger om hva hun vil og ikke. Sklir med andre ord rett inn i gjengen av damer her på gården 😄

Vi har enda ei ny dame her på gården nå. I slutten av april ble det overtatt ei vakker men særdeles lite håndtert frøken fra innved Melhustraktene. Hun holder på å lære seg vanlig hesteskikk enda. Hun heter Moppelchin, som betyr lille tjukka på tysk. Jobben med henne ble betydelig forsinket når vi fikk Affe. Det får så være. Jeg håper hun med tiden blir en trivelig ridehest for oss her. Om det blir Tora eller Morten sin hest får  vi se på. Hun er allergivennlig for dem, så de tåler pelsen hennes. Det er verre med høyet hun spiser, så der er utfordringen, høysilage er mye bedre. Kanskje det blir mest av det i vinter. Vi får se. Nei, nå må jeg ut igjen her 😌

Takk for det du gav oss, kjære Sabina

26 juni

Mulekos med Sunrise

Nå har det gått lang tid siden siste oppdatering. Her har vi hatt hendene fulle den siste tiden, for Sabina, Harald sin ponni ventet føll. Vi visste før jul at et føll kunne ventes rundt 20 mai. Vi startet opp med for til drektige hopper, så mineraler og næringsbalanse skulle være god. Den daglige trimmingen var nå veldig viktig å opprettholde for at hun skulle holde seg i god form og ikke bli for tykk igjen. Hun hadde så lett for å bli altfor tykk. Vi klarte det. Hun så bedre ut enn noen gang utover våren og føllingen nærmet seg. Den siste uken ble nattvåkingen intensivert, og siste døgnet før føllet kom var jeg ute av stallen en halv time. Da kom han, lille Sabinas Secret Affaire. Eller Affe som vi kaller ham nå. 

Sabina fikk alvorlige komplikasjoner på tross av vårt arbeid. Etterbyrden kom ikke og dyrlege ble kontaktet da første time etter følling var passert. Den må/bør ut før to timer er gått. Vi ventet og ventet og det varte og det rakk, men dyrlegen kom ikke før over tre og en halv time var gått. Fortvilelsen var stor hos både Sabina og meg, for det var tydelig at noe var galt med livmoren. Når dyrlegen var på plass og han skulle forsøke å få ut etterbyrden var det dreining i livmoren og hele livmoren kom ut. Det røk pulsårer også, og livet sto ikke til å redde. Katastrofen var et faktum. Sabina ble melket for råmelk, så lille Affe skulle få de livsviktige dråpene fra sin mor. Så var det det neste da, hvor skulle vi få tak i melk til han videre? Heldigvis har vi Pavo i Oppdal. De var så snille at de kjørte hit med alt vi trengte til den første tiden. Jeg vil være evig takknemlig for det.

Så ble arbeidet med å finne amme startet. Vi fikk gode tips om to hopper, men de ville ikke flytte hoppen sin til oss, og heller ha føllet til seg. Reisen imellom var lang, og familieråd måtte til. Vi orket ikke tanken på å sende ham flere timer unna oss. Etter tre dager kom en hoppe hjem til oss, men hun ville ikke ha ham. Melken hennes forsvant etter noen dager, da hun virkelig ikke ville gi ned til denne lille. Den hun derimot la sin elsk på var lille Kelly, mye bedre størrelse syntes hun. Da ville plutselig lille Elin passe på lille Affe. Hun flyttet etterhvert inn i boksen og begynte å være følltante for ham. Vi har fortsatt å fore med flaske, og Elin hjelper oss med passingen og oppdragelsen. Det er en hingst og han skal oppdras av hest, ikke av folk. Nå er han blitt en måned og håpet om at det skal gå bra er større. Vi er på langt nær trygge på det enda. Vi krysser fingre og tær og ber til alle de makter vi kjenner for at han skal klare seg. 

Uten ammen som kom oppover ville nok ikke Elins instinkt våknet opp, så selv om det ikke ble som tenkt ble det bra likevel. Kelly er lånt ut til Langklopp og sommerleir der nå som Elin har Affe. Og den flotte, veloppdragne hoppen vi var så heldige å låne har reist hjem til eieren sin igjen. Jeg vet hun var savnet der når hun var hos oss. 

En ting er sikkert. Hestefolk stiller opp og hjelper hverandre når det trengs. En stor takk til dere alle som har stillt opp og hjulpet oss nå i den vanskelige tiden hvor vi mistet Sabina. 

Torsdag 30 april

1 mai i morgen

🙂

 Nå er det mer likt vår her. Snøen hilser stadig på og det er fremdeles kuldegrader på morgenen.

Men heggen nedenfor banen har begynt å få blader, og oppi beitet har vi kunnet starte å ri tur igjen! Herlig tid foran oss nå. Det er noe undervisning borte hos andre og det trives jeg så godt med. Ville gjerne hatt besøk på banen vår også, den er god å ri på.

Denne vinteren har vært laaaang, og nå kan det være godt med ny årstid. Håper vi får mye fint vær og varme fremover nå.  

Torsdag 16 april

Blir det vår?

Snøen laver ned og vinden uler rundt hushjørnene. Bakken er hvit om morgenen av nysnø. Utover dagen smelter eller regner det bort mye, og snøfonnene blir mindre. Skiløypene har godt føre enda her. Ridebanen har dukket frem under snøen og vi har sett grusen 😄 Nede ved banen i skråningen der ser vi et par standhaftige hestehover som lyser gult. De bringer bud om at våren er her, og i hagen har noen blåveiser også kommet frem. Så da kan det snø litt. Våren er her likevel, så det så 🙂

Nå har Campari hatt et tilbakefall med benet sitt igjen, men utrolig nok er det allerede bedring. Og hun er igang igjen, jeg rir korte økter og hun får gå i flokken sin.

Vi har brukt Pavo sitt kraftfor lenge her nå. De kom med en ny type muesli for hester over atten år, og det måtte vi prøve. Jeg lurer på om det hjelper Campari med hennes ledd, da hun nå har brukt det i syv uker, muskler er på vei tilbake der de manglet og gallene er borte i kodene foran. Jeg ser det samme på Mon Ami også. Gledelig om det fortsetter sånn. Men, det til tross, hva som skjer fremover vet vi ikke. Gamle hester får man ta som de er, fra dag til dag. Alt som lever er oss bare til lån, og vi får være glade for de dagene vi får ha dem i vårt liv. 

Påsken er her.

Påsken er her.

Nå har hestene fått paddockplassene sine nede i hagen igjen. Vi tar ingen sjanser i påska med alle turgåere og turister. Jeg har stoppet folk fra å gi hestene våre alt fra gammelt brød til tobakk. Best å ha full kontroll. 😉

Apropos det å ha kontroll, har du en plan i  hva du gjør med hesten din? Jeg har skrevet om det å ha en plan i sitt arbeide før. En plan kan se omtrent sånn her ut hos oss:

Mandag: Skritte tur. Versader begge veier langs veikanten.

Tirsdag: Klatre brattbakken opp og ned 5 ganger. Skritt 20 min etter nedtraving på banen.

Onsdag: Jobbe banen, skjenkelvikning alle gangarter og veier på banen, ikke lenge, teste at det sitter. Skrittetur 20 min.

Torsdag: Ri tur, frie gangarter, mest skritt.

Fredag: Fri.

Lørdag: Jobbe banen, versader, bakpartsarbeide, mest skritt.

Søndag: Bomarbeider på banen,eller aller helst ut på terrengbommer  🙂 

Slik kan en plan se ut. Dette er planen Sunrise skal ha nå fremover, 7 år gammel hingst.

De andre her ser annerledes ut, tilpasset hver hest, noen skritter stort sett hele tiden, og bare tester andre gangarter med meg. En annen har akkurat samme plan som han.

Jeg håper på å kunne følge planene med hestene mine nå fremover. Jeg vet at fremgangen er avhengig av at jeg følger den. Når jeg ikke får gjort det jeg skal så vet jeg at ting tar lengre tid. Det går ikke an å forvente at det går fremover når du ikke rir ofte nok og har kontinuitet i treningen. Skippertaksmentalitet og trening hører ikke sammen 🙂

Om du rir to ganger i uken, så kan du forvente at du får fremgang etter det. Om du rir seks ganger i uken får du øvet på det du trenger så mange ganger mer. Om du rir en gang i fjortende dagen så er det så mye lenger tid du kan forvente at det vil ta før fremgangen kommer. Det er enkel matematikk.

12 mars

 

Sitat fra artikkel om Balagur, orlovtraveren som kom til Olympiske leker og treneren hans, Theodorescu  

It is said that Theodorescu had a special gift for winning horses over and making them work for him. He always said that his success as a rider and trainer was based on making horses his friends by securing their trust. He had a famous quote: “Dominance is silly stuff. One has to win the trust of the horses and talk with them.”

 

10 mars.

 

Vår, andre steder, vinter her.

Nå har jeg vært en tur i Fredrikstad. Der var det grønne plener og krokus, snøklokker, Scilia og andre vakre vårplanter. De spilte golf på golfbanen med SKO på bena.. Myke grusveier i skogen og herlig vårvarmt. Sånn er det ikke her kan man si. Akkurat nå går snøskurene rundt husa her og det har blåst kraftig i hele natt.

Vi har snødekke på ridebanen, jeg vet det snart bare blir blankis der. Og det er fremdeles minst seks uker til med vinter her. Det er dumt å dra over fjellet og til varmere strøk akkurat nå. Men, det var begravelse til en kjær onkel, pappas eldste bror. Vi fikk livets sirkel så tydelig i begravelsen. Vår og grønt og et liv har endt. Seremonien var vakker. Det er alltid tungt å ta farvel. Å være så langt unna mine kjære er ekstra tungt da.

Med det samme jeg skulle være der i noen dager så passet jeg på å få undervist noen av mine faste elever der, og noen nye traff jeg også. Det er alltid inspirerende å treffe både nye og de faste. Det er så godt å finne ut at flere er opptatt av den mykere måten å ri på, la hesten få komme til orde også 🙂helt herlig.

 

Sunrise som føll. november 08
Beskrivelse

Fredag 20 februar

Om å være redd

Vår ene hest, Campari er en dame som jeg må være nøyaktig på når jeg rir.Hun er snill og den hesten jeg egentlig er veldig glad i å ri. Men det var også hun jeg red når jeg skadet meg. Om den bilføreren visste hva han ødela når han kjørte forbi oss med 30 cm margin i ca 80 km i timen. Tilliten hennes til meg fikk seg en knekk, for jeg skulle jo passe på henne. Hun skulle ikke behøve å bli så redd ute på tur. Men jeg hørte ikke bilen, fordi det bruset og bråkte i bekken som lignet mer en foss enn den fredelige bekken den vanligvis er. Dermed var skaden min et faktum da jeg landet helt på skjeven i salen igjen etter bykset hennes rett i lufta. Hun kan ikke klandres, hun er en hest,egentlig en trygg hest.

Jeg fikk ikke til å ri igjen før det var gått lang tid. Da var den kommet der, den følelsen, gnaget i magen. "går det bra tro?" Med de andre hestene var det ikke sånn. Jeg tok frem sikkerhetsvesten igjen når jeg red. "Så er det ikke så farlig" tenkte jeg. Campari kjente jeg var hakket verre å sette seg på. Hun er i tillegg ganske bred, så det utfordret hofteskaden hver eneste gang. Smerte kombinert med frykt er en kraftfull kombinasjon. Jeg gikk arbeide for hånden, longerte, gikk korte mikroturer i stedet. Men å ri hesten som er som en joystick var vanskelig.

Skaden min stabiliserte seg på en måte sånn at det var greit nok å ri. Det gjorde ikke like vondt å sette seg opp å ri henne igjen. Det hjalp både henne og meg. Vi rakk å ri en del, og et par små turer i marka igjen. På veien har jeg ikke vært. Ikke enda. Men så tråkket hun over kodeleddet oppe i beitet og skademelding og lang ventetid ble det. Når hun kunne settes igang var hun rimelig energisk og elektrisk. Den samme koden og et spark i bogen fra en annen hest ga ny pause. "Skal vi ikke få en ny sjanse?" tenkte jeg da. Dyrlegen var mer optimist enn meg. Tid, pleie og tålmodighet hjelper på så mangt, og hun ble fin igjen.

Jeg var på ny redd for å sette meg opp. Hva om noe nytt skulle hende min vakre hvite dame? Eller meg? Tiden for min operasjon nærmet seg også og jeg var redd for å skade meg på nytt. Vi gjorde andre ting enn å ri igjen, Campari og jeg. I skritt, søken etter ro og tillit var viktig på nytt. Tellington Ttouch har hjulpet meg mye med henne.

Nå har tiden etter operasjonen gått med god margin, hun virker helt sunn og frisk igjen. Det er ingen tegn til at noe plager henne. Så nå er alle grunner til ikke å sette seg opp helt og med veldig god margin borte. Jeg har prøvd å ri en av de andre ganske brede hestene våre her nå. Og hoften kjennes grei ut der også, så da var det fjernet som grunn til å vente lenger med å sette seg opp.

Jeg var redd idag når jeg skulle ri henne. Enda jeg ikke har noen grunn til å være det. Jeg stoler på henne, egentlig. Og hun virker å ha fått tilbake tilliten til meg igjen også, mulig den aldri var helt borte heller. Jeg var selv redd for å få mer vondt igjen.

Jeg hadde bestemt meg for å sette meg opp nå idag. Motet holdt på å svikte, og jeg måtte få med meg et av barna ned som støttekontakt. Så da tok han noen bilder av oss også. Og han pratet og plystret og fokuset fra å være redd for å få vondt ble borte. Rådyra nedenfor ridebanen og fuglene i trærne ga meg et par små sprett med henne, og vet du, det gjorde ikke vondt og ikke ble jeg redd heller.

Hun er herlig, min hest, og jeg må bare stole på at det går bra igjen. Det gjør littegrann vondt i benet nå, for hun er bred å ri på. Hun krever mye av meg som rytter og hun gir fullt og helt tilbake  med hele seg. Jeg gleder meg over å være igang med henne igjen, det er noe jeg har sett frem til. Nå er det delmålet nådd etter operasjonen.  Så får vi ta en dag av gangen sammen fremover nå, og jeg er glad for at klumpen i magen har krympet betraktelig.  

Under her er noen av bildene Christian tok av oss. 

Mandag 26 januar

Mon Ami blir 27 år, og har sin vedlikeholdstrim og treningsplan.

Nå er ridningen igang.

 

Endelig kom klarsignalet fra legen, og nå kan jeg starte forsiktig opp. Det er jammen godt å komme igang igjen. Jobben nå fremover blir å holde seg stabil, fortsette treningen med mine øvelser som tydeligvis har fungert bra.  

Hestene skal jeg forsøke å få pent igang igjen. Jeg tenker selv at jeg bør begrense meg til ikke å ri mer enn fire pr dag nå i førsten, foreløpig har jeg ikke ridd mer enn tre.. Får være bra første uken det tror jeg. Øktene er ikke lange, maks tyve minutter ridning. Jeg longerer også i ridepasset på enkelte mer krevende hester. Da sparer jeg meg selv litt også. 

Jeg har også fått vært og holdt trening to steder nå. Jeg har gledet meg sånn til å se mine elever igjen, og det var godt å få møte dem igjen 🙂

 

Ridemessig for både meg selv og elever ligger fokuset på å få likesidige hester og ryttere. Jeg ser stadig vekk at hester og ryttere speiler hverandres "problem" eller utfordring. Det å klare å beholde fokus der man er har mye å si for rideopplevelsen og samarbeidet. 

 

Mandag 12 januar

Nå håper jeg at jeg snart kan gjøre litt mer enn å gå med hestene. Det begynner å bli kjedelig. Kanskje ridebanen kan settes i bruk igjen tro? 

Vi har jo noen gamlinger her, Mon Ami blir 27, Campari og Nabila blir 22, Ginger blir 21 år. De trenger sin eldretrim for å holde seg myke og i form. Med snøen her kan vi jo jobbe litt bakker snart også, bare jeg får lov å begynne å ri igjen.. 

Å jobbe i løs snø er krevende både for hest og rytter. Jeg klarer ikke å gå i den snøen i bakkene. Men å ri ned til banen og opp bakkene er kanskje enklere for meg. 

Ungene rir litt da, men de bruker ikke banen.. 

Mandag 5 januar

Godt nytt år

🙂Nå har det nye året startet. Takk for det gamle, og velkommen til det nye. 

Det året som har gått har vært et stille år, forsåvidt. Det året som står foran oss håper jeg å få litt mer aktivitet på hestefronten annet enn de daglige rutiner. Det er ganske trygt og deilig å bare være hjemme med sine hester da. Ikke noe smittepress, ikke stress, trygt og stille. 

En stor god forandring i fjor var ridebanen vår, den fikk vi ferdigstillt en stor del av. Nå kan vi bruke den omtrent i all slags vær. Det regner jeg som en liten revolusjon ridemessig her for oss. Vår andre bane, den med oppover og nedover bakke på, den blir brukt enda den med. Ypperlig å ha uten gjerde rundt, og blir fremdriften dårlig er det bare å ri opp bakken en runde og skritte på pause rundt hele beitet. 

Vi har de samme hestene som før, de samme kattepusene og den samme hunden, ikke noe nytt eller mistet takk og lov for det. 

 Jeg er spent på året som ligger foran oss, håper det blir bra.

 

Riktig godt nytt år!

Nyeste kommentarer

16.08 | 14:09

Hei, leverer dere ut kraftfor? Tenker på icelandic power!

31.01 | 12:21

Ja, det kommer til å tid for oss å komme til noen form for normal uten henne. Vi regner jo tiden i før og etter Rakel her hjemme.

23.01 | 14:39

Så trist med Rakel. Kondolerer. Man blir så ufattelig glad i disse fantastiske dyrene som vi er så heldige å få ha hos oss.

29.10 | 08:40

Han er 21 år nå, og vi har hatt ham i ni år.