Dagbok 2016

Et nytt år står for døren.

Nå har vi om noen dager et nytt år, 2017. Det er alltid spennende å se hva som blir i et nytt år. Her i året 2016 må vi konkludere med at ikke alt blir som planlagt, men vi får satse på bedre tider i 2017. Det har tatt tid for meg å komme meg igjen etter sykehusoppholdet i sommer, og enkelte dager har vært tøffe å komme igjennom. Et halvt år har gått, og fremdeles er jeg ikke bra. Det nye året starter med legeavtaler, så får vi tro det bare er bagateller som holder meg igjen fra å bli restituert. Det gjelder å holde motet oppe likevel 🙂

Hestene er de som holder meg igang, og det dagen dreier seg om for meg. Ungene er med å rir litt, men mengden skolearbeid har øket for dem.

Jeg tok over en hingst i april, Obanos, en Pura Raza Espanjola på 18 år. Planen var å få ham i fin form igjen og brukbar til å ut å starte stevner. Og han er på plass treningsmessig, det har gått over all forventning å få ham i form. Han synes selv han er Kongen av stallen og strutter av selvtillit og styrke. Herlig. Så var det meg, da, det kommer vel. 

Na Tanam, min vakre araberhingst, han har jeg såvidt sittet på og gått av igjen flere ganger. Han er så fornuftig og fantastisk godlynt. Jeg kunne sikkert kommet mye lenger om jeg ikke hele tiden jobber alene. Jeg må nok vente før jeg gjør mer ridemessig med ham, han er klar for mer, men ikke jeg. Vi får etablert det grunnleggende fra bakken godt i alle fall. Jeg har sjeldent vært borte en hest som er så oppmerksom og fokusert bare på meg når vi jobber her hjemme. Partnerskapet virker lovende, og han er den som blir framtiden om alt går som jeg håper. Han skal tilbake til oppdretteren sin til våren og gjøre avlstjeneste der i 2017 også. Jeg er så spent på føllet hun venter på hoppen sin med ham nå i 2017.

Sunrise er i minste laget til meg, men samtidig kjennes han stor ut å sitte på. Jeg trives godt med å ri ham, og det er en riktig fin liten hest. Han er litt lat, men det er greit. Det er Harald som rir ham, og de få gangene Helga har vært hjemme må hun også ut å teste ham litt. I vår hadde jeg ham med på en trening for ei dame sørfra, og det var- interresant- kan man si. Det frister ikke til gjentakelse å ri for noen uten å ha sett mer først igjen. Longeringen hun foretok var alt annet enn greit, og jeg skulle ha stoppet det. Det gjorde jeg ikke, og han fikk en skade i munnen som ga ham tre måneder helt fri. Det var en stor lærepenge for meg om at jeg KAN faktisk mye selv, og alt guruene gjør trenger IKKE være rett. Det ble siste gang jeg tillater andre å ta tøylene til min hest uten at jeg har kontroll. Det skal sjekkes i munnen der igjen nå i januar og jeg er spent på det faktisk. Det har tatt lang tid å få tilliten hans igjen etter den opplevelsen der, min stakkars lille gullklump. Kapsun uten bitt er blitt det jeg bruker mest nå. Det var bestilt kastrering, men den er fremdeles ikke foretatt, mye pga at han trengte ikke ha vondt enda en plass når ting ble som det gjorde. Så vi får se, kanskje senere til våren.

Nadesha, Nalah og Ginger bor hos Helga nå. Det ble ufattelig tomt når de dro, men greit å ha mindre her hjemme. De har det helt supert hos henne, og er like bortskjemte der som her 🙂

De andre hestene her hjemme holdes igang, det er på det jevne med vedlikeholdsarbeid, og repetisjoner. Synes de holder seg så fint. At vi startet med Høveler sitt kraftfor var ingen ulempe akkurat. Men det må trenes, fremgang kommer ikke uten jevnt og trutt arbeid. Enkelte er det litt mer med da. Det er fremdelels et steg frem og et eller to tilbake ettersom med et par av hoppene her, og det hender jeg blir lei. Men likevel så prøver de så godt de kan og er så tillitsfulle og snille lell.

Mon Ami er et unikum. Makan til dame, hun er kraftfull og i form. Hele 28 år og hun er kattemyk og helt utrolig. Det eneste jeg er redd er at hun skal segne om i en eller annen arbeidsøkt, for hun sparer seg ikke, og finner seg heller ikke i at jeg skal prøve å spare henne. Hun er klok også, for hun ser selvfølgelig an føret og grep på bakken selv, hun vet når hun kan jobbe, og vet når hun skal være forsiktig. Tenk at hun straks blir 29 år. For to år siden var det ikke sånn med henne. Og hun fikk virkelig en ny vår med Høveler. Vi får nyte de dagene vi har henne, for med den alderen der, kan ting plutselig skje. 

Så får vi tro det blir et godt hesteår i 2017 her hos oss. Jeg kommer til å justere planer for de som er her, og undervisningen min også. 

Jeg kommer til å ha kurshelger med elever hjemme hos oss her når våren og været blir bedre igjen. Kurshelger borte blir det noen av også, og jeg gleder meg til å møte nye og gamle elever i 2017. Jeg føler meg priviligert som har den jobben med undervisning. Tilliten forplikter, hverken hester eller mennesker skal føle seg overkjørt her hos meg. Ekvipasjen som helhet er det jeg gjør alt for å forsøke å se. 

Riktig godt nytt år!

Her er Nabila for noen år siden, hun er den samme enda.

Nå har vi inntatt feriemodus her. Hestene jobbes likevel moderat stort sett i skritt. Det merkes at de også synes det er greit med roligere dager. Nå har vi jo enkelte dager som de er litt mer aktive, alt etter været. 🙂

I dag snør det, og igår regnet det. Det er meldt storm, men været er foreløpig rolig her. Jeg var i Skaun på undervisning og hjemturen ble mer strabasiøs enn vanlig. Veien var stengt ved Å og omkjøringen var ikke godt nok skiltet. Fy for en uren luren vei det var. 🤪Is med vann oppå er ikke min favoritt å kjøre på. Kombiner det med bratt, svingete og smalt så har du en østfolding med kramper i henda og nakke 

Ellers håper jeg at det blir stabilt vintervær og greie temperaturer fremover. Værmeldinga sier noe annet, så det varer vel ikke lenge før vi har is igjen tenker jeg.

Vi rir sånn som vanlig her. Ikke noe nytt, ikke noe forandring. Og godt er det. Håper det varer. 

Rakel, Obanos og meg på ridebanen. Bildet er tatt av Sigrid Flatås Storli.

Snart er vinteren her.

Det er kaldt om natten, og bakken har frosset til på morgenen. Hestene har fått på seg dekken ut i det siste. Utover dagen har sola kommet og varmet opp litt, det er heldigvis tørt enda. Det er utrolig godt at det ikke er regnet eller har snødd her. Men det kommer nok snart, så det er bare å forberede seg på det.

Ridemessig her så jobber vi på med gamlingtrim, altså vedlikeholdstrening på gamlisene. De andre prøver jeg å ta litt videre, men akkurat i det siste har vi mest holdt på å ha stabile rutiner igjen. 

Moppelchin har begynt å bli ørlite grann mer samarbeidsmessig når det kommer til å gi meg kontroll over sine ben, og det er et stort steg fremover. 

Tanam er rolig og snill, og tar det meste med ro og en nysjerrig innstilling. Rett og slett veldig morsomt, og jeg har krøpet delvis opp på ryggen nå, gjenstår den siste biten. Harald sitter på ham, så stuntrytteren som er 20 kg lettere enn meg har blitt leid rundt. Tanam er hingst, og det merkes sammen med andre hester. Han er likevel grei og lett å jobbe med. Enda. 😉

Litjguten Affe er en røver. Holder liv i leiren her. Vi forbereder oss på innkjøring og jobber med bakrem, halerem og seler. Alt skal smakes på sier han, og er skikkelig baby når det kommer til det. Typisk gutt, men kjempesøt og lett å få fornuftig selv om spilloppene bobler under skinnet. Han er bare åring også, så lange økter er det ikke. 

Det er godt med en blanding av unghester og gamle hester. Jeg liker å jobbe med de sånn at tryggheten i den eldre hesten kan komme over til den yngre hesten. Det hjelper meg i unghestarbeidet. 🙂

Når det var operasjon brønnboring for videregående her på Oppdal hadde vi besøk av en elev som hjalp oss i stallen her den dagen. Hun hadde med seg fotoapparatet sitt og tok noen flotte bilder av Obanos og meg, det er artig å ha. Et spesielt godt minne å ha med videre er av Obanos, Rakel og meg på banen, tusen takk, Sigrid for det bildet der.

Mon Ami holder foredrag om baneregler for de yngre hestene :)

Høsten er her.

Nå har løvet gulnet og er på vei av trær og busker. Det har vært noen fine varme dager, og noen skikkelig bløte kalde. Forberedelser til vinteren er i full gang både ute og inne. Jeg skal snart ut på en av de siste utehelgene for i år. Så etter der er det ridehus som blir arenaen. Men ikke hjemme her, for vi er ute, året rundt 🙂

Når kveldene blir mørkere og lyset er på vei bort så skal det litt mer planlegging og struktur til for å rekke alt innen mørket er der. Tiden etter skole før kveld blir kort. Nå har jentene flyttet bort for å studere, så det er første vinteren med bare tre unger i huset. 

Antall hester er også mindre nå, da tre har flyttet med studenten. Likevel blir det nok igjen her hjemme. Jeg kan ønske meg en pålitelig forrytter på den ene ponnien vi har her. Guttene er blitt for lange til å ri welsh mountain nå. Vi går lange tøyler og longerer, har med som håndhest, så mosjon får hun. Men en liten rytter kunne vært fint.

Når det gjelder det å holde kontinuitet i treningen, så har det begynt å stabilisere seg igjen, takk for det, og måtte det fortsette sånn.😉

Nå har vi kommet til september alt.

Det føles ut som tiden har sprunget ivei, og jeg har såvidt hengt med i svingene her.

Høyet har kommet på låven og det som ikke fikk plass er pakket i rundball. Jeg var veldig spent p kvaliteten på fôret, men det ser bra ut, takk og lov.

Høsten er snart fulltegnet.  😊

Nå er sommeren på vei over til høst. Det første snøfallet er et faktum, og kulda merkes godt her. Dette ble sommeren for skader på meg. heldigvis og bank i bordet har hestene holdt seg fine. Affe vokser og ser fin ut. Harald er ute og rir Nabila og Elin, Christian går tur og rir litt innimellom på Kelly.

Jeg har fått trent hestene mine, men ikke bygd så mye videre som jeg hadde håpet på. Vi henger litt på siden til Tanam og Moppel, men lenger har jeg ikke kommet. Og det ergrer meg veldig, tiden kommer vel tenker jeg. Tålmodighet er lurt å ha. Obanos og Mon Ami holder koken, Celina rusler rolig, ingen testing av grenser der, hun er en prøvelse når komfortsonen flyttes. Så nå er det etablering av trygge soner litt flere plasser som gjelder, igjen ;)

Vinterpelsen er på vei frem her, til min store forferdelse. Det bruker å bety en tidlig og kald høst og vinter. Hestene tar sjelden feil der.Vi bruker dekken, men så fort sola titter frem, blir det for varmt med dekken. Så da springer jeg ut og tar av de igjen. Så sysselsetting har vi her alle fall. 🙂

Sånn rent ridemessig kan jeg ikke få understreket viktigheten av å holde en jevn rutine på treningen med hestene godt nok. Det er avgjørende å få holdt igang uten for store opphold, og derfor har jeg kjempet på for å holde en rutine på hestene mine på tross av skadene jeg har hatt i sommer. skade nr en var ikke hesterelatert forsåvidt. Det var ren overbelastning av annet. Nå, skade nr to er hesterelatert, men under bedring. Nå måtte de som er mine få helt fri, da en pause med helt ro måtte til ridemessig dessverre. Så min plan om ut å starte i Orkdal nå ble skrinlagt. Nå har jeg en løsning i sikte på hvordan jeg kan komme igang med treningen og kondisjonsbygging på nytt. Det skal testes ut med skinne på armen, så får vi se om det kan gå an å ri følsomt nok for mine gampelurker. Skal bli spennende å se hva de sier til å komme igang etter to og en halv uke med heeelt fri. 

Når igangsettingen er på plass, så blir det på ny å holde en jevn rutine på trening. For å få fremgang må det jobbes, for både hest og rytter. Det er hva som gjøres imellom samlinger og andre treninger som vil gi fremgangen, det vi gjør hver eneste dag hjemme, som vil gi deg fremgang. 

Vi ønsker oss en fin høst, og ønsker dere andre det samme 🙂

I dag er det skoleavslutning. Nå ligger det flere uker med fri fra noen av de daglige rutinene foran oss. Det skal bli så deilig med fri sammen med ungene. Hestene skal ikke ha så mye fri. De må pent finne seg i å jobbe litt sammen med ungene her hjemme 🙂

Målet for sommeren får være å ha tur, kjøring, sprang, ridderleker, working equitation i en salig og morsom blanding. Vi skal snekre bru, kassehinder, bankett, og se om vi får noen fine kavaletti og og og pluss pluss pluss 😀

Nå har vi allerede kommet til slutten av mai, og tiden har gått fort her hjemme.

Akkurat nå er det gravemaskin som legger ned strømkabel nederst gjennom luftegården til hestene her.

 Da må det improvisering og planlegging til for at alle skal få nok utetid i de dagene her. Heldigvis er det bare for en kort periode.

Når det gjelder ridningen og arbeidet med hestene så går det sin jevne gang. Vi er så glad i ridebanen her. Den fungerer godt i typisk trøndervær, det vil si regnvær ;)

Den første helgen i juni blir det trening på banen her hjemme, og jeg gleder meg til vårt første kurs for andre på banen her. Vi har ikke overnatting så det blir lørdagen 4 juni vi ønsker velkommen hit :)

Det blir ridning først, så lunch med feldenkraissøvelse, og ridning etter lunch igjen. Vi har luftegårder med strøm å låne bort i pausen, men ikke bokser. 

Påsken er vel over. Og den gikk forholdsvis smertefritt for seg i år. Bare innparkert og stengt inn to tre ganger i år. Mulig det hadde noe med den kraftige vinden å gjøre, mindre frikjøring ned Husbekkdalen.

Det ble et besøk sørover i påsken for meg, det skulle litt mer fôr oppover fra importør. Samtidig benyttet jeg anledningen til å besøke min drømmehest, Obanos. Han skulle pensjoneres nå fra et aktivt dressurliv for å få noen roligere dager enn det han har hatt. Jeg hadde ikke glemt hvor flott han er. Og han har fått flytte hit til sin nye pensjonisttilværelse. Helt late dager blir det imidlertid ikke, herren skal holdes igang for å ta vare på kropp og sjel. Nå er han atten år, fremdeles hingst og kåret i Spania. Det kan være han skal brukes på en hoppe her, vi får se ;) 

Sånn ellers har det vært så godt å få tilbake sanden på ridebanen igjen, og at det går an å komme seg ut på tur uten å være redd for at brøytekantene gjør at man blir kjørt ned!

Tanam har jobbet så godt og er en grei kar å ha på stall, nå når våren kom merket vi litt mer at han er hingst. Synes selv at han er veeeldig flott, og det er han jo. Det blir spennende å se om det blir noen flere som har lyst til å prøve ham som hingst til sine hopper. Foreløpig er det oppdretter som har en hoppe som han skal brukes på. Og jeg er i tenkeboksen, for føll her blir ikke solgt, det blir familieforøkelse.. Og det har jeg sånn passe lyst på, meeen siste sjanse med Nabila nå. Om jeg tør det da. Vi får se, gemyttet hans er helt herlig, så jeg ønsker meg flere sånne hester. Stor er han også, mellom 155 og 158 til manken.  

I dag står det trening på stall Zaana på programmet, og jeg gleder meg til det 🙂

Påskeferie!

Ja, så er den her igjen, da, påsken.. Det snør og blåser og sludder og er ufyselig vær.

Jeg er spent på hvordan det blir i år her, og hvor mye folk kommer til å parkere oss inn, gå i hagen vår og så videre... Vi har to store hunder da, så det kan hende de får litt trim om de går inn i hagen i år.🤭

Første vårdag

På nyhetene idag, altså de svenske, hadde de en reportasje om at idag, 15 februar er det første vårdag i Sverige. Skåne kunne vise frem nøkkelblom på plenene, mens de i nord Sverige hadde mye snø og lave temperaturer. Altså som her, lite som minner om vår. De pratet om at hos dem har de varmen i sola og det tilbakevendende lyset som sitt vårtegn, som her det også 🙂 

Det har igjen vært ustabilt vær, og noe kontinuitet i treningen har vært vanskelig. Man kunne ha gitt opp, men jeg fortsetter å krumme nakken og bære fôr og vann ute og inne. Lettvint er vinteren ikke. Og treningstudio har jeg ikke bruk for. Jeg tenker igjennom bevegelser og prøver å huske på rett løfteteknikk. Når jeg er for sliten blir det ikke gjort riktig. Jeg trekker parallellen til ridningen her, når vi eller hesten blir for sliten under ridningen, treningen, så kan den rette teknikken i øvelsen bli slurvet med. Vi gjør det sånn cirka... Da vet vi at problemet kan komme, vi blir stive, trøtt i muskulatur og vi kan få vondt i leddene istedet. Som en hest som henger dypt i hånden og henger på framparten kan få vonde kodeledd frem. Når de er vonde kan stivheten flytte seg oppover i bogen, for muskulaturen og halsen må overkompansere for at kodeleddene er ømme. Så blir ryggen stiv, hesten blir stiv i haseledd og bakpart, og vi vet ikke lenger hvor problemet startet. 

Hva skal vi gjøre med det?

En pause blir nødvendig. Kontakte veterinær og behandler blir nødvendig. Kanskje medisinering må til. Kanskje din hovslager må komme og skoingen/beskjæring må tilpasses nytt steg og en øm kropp. Bare fordi vi ikke klarte å tilpasse treningen etter alder, utvikling og hestens kropp. Å lære seg å tyde de små signalene din hest sikkert har sendt ut lenge før problemet ble synlig er så  viktig.  

Det er ikke lett å være hesteeier og personlig trener for seg selv og hesten sin. Ofte vil vi så mye og det stevnet, sesongen vi vil være med på kommer til en bestemt dato. 

Ta deg tid til å tenke over hvilke signaler hesten din sender ut. Kanskje den protesterer på å gjøre enkelte ting for en grunn. Om du føler deg usikker på noe så ring heller veterinær, behandler eller treneren din en gang for mye enn en gang for lite.

Og du, vi gjør alle feilvurderinger innimellom. Alle kan ikke være gode på alt, men vi kan spør om hjelp og rettledning dersom vi er usikre. Å ha en plan i treningen sin og å føre en liten dagbok eller logg er så nyttig. Unngå skippertakmentalitet i treningen. Det er skadelig. Den nye sesongen er i gang, og jeg ser navnet til flere av de som rir fast for meg øverst på listene. Det gleder  meg. Da har jeg gjort noe rett selv også 🙂

Mon Ami og Sunrise på banen 22 januar.

Da har det nye året rukket å bli 25 dager, og det har vært stritt allerede. I dag regner det på kald is. Det kan bli spennende utover dagen ;) 

Vi har lagt noen individuelle planer for hestene her. De gamle skal holdes igang på javn basis med sine daglige forutsigbare rutiner. Her blir det arbeid for hånd, rettstillende longering og lett arbeid på ridebanen. Og turridning så ofte vi får til. Nå på vinteren så blir det tur på våre egne jorder, da trafikken er skummel her, og barmarkrutene er dekket av skiløyper. 

Unghestene blir det fortsatt innridningsarbeid, og de i mellomfasen blir det å fortsette arbeidet med å ha stabile ridehester. Arbeidet med å utvikle øvelsene og å ha progresjon i ridningen blir fokuset fremover. Nå i februar blir det å etablere sikkerhet og rutinen i øvelsene igjen det som vil stå i fokus. I desember og januar blir det mye fri for hestene her. Det er den mørkeste tiden på året, og været er ikke alltid så samarbeidsvillig. I løpet av februar bruker vi å krype ut av dvalen og vi nyter at dagene blir lengre og mengde dagslys øker. Temperatur og vær får vi gjort lite med, vi bor på fjellet ;) Vi får bare tilpasse oss og legge opp alt etter naturen. 

Jeg har et håp om å få kommet meg ut på konkurransebanen i en eller annen form i løpet av 2016. Med hvem får vi se, jeg er ikke sikker. Jeg vil gjerne få med meg et show å få vist frem Tanam i alle fall.